Livet som Chihuahua Pappa.

Jeg tar meg selv ofte i å si at jeg er ”pappaen” til Casper og Torres, våre to langhårende Chihuahuas fra Gloxia kennel. Det er en selvfølge at jeg som menneske ikke er ”pappaen” dere, det er jo Dennis fra Gloxia det. Men, for det er et stort men, og du forstår det ikke før du får to slike ”sønner”, at de fort kommer under huden på deg og at de får minst like stor oppmerksomhet som biologiske barn. Jeg er også sikker på at de ser på meg som ”pappa” og at jeg er deres store trygghet i livet. Og jeg vet ingen som er så glad for å se meg, alltid, uten unntak og det bare etter at jeg har vært ute for å hente ved.

Ja, livet forandrer seg når du får ”barn”. De krever mating, lufting, stell, grenser og kjærlighet. Men, en stor forskjell mellom mennesker og hunder er det, hunder kan gå og de kan gjøre fra seg selv så fort de kommer til verden.

Casper er eldstemann, Torres yngst, begge sønner av Paris og Dennis. Ja, da skal de vel være ganske like. Likheten stopper ved at de er brødre og langhårede Chihuahuaer. Ellers er de svært ulike. Begge er selvsagt svært vakre og velskapte. Fysisk er de ulike i den forstand at Casper er en del større, han har farger fra sin mor og det rolige og vennlige lynnet også. Torres derimot er en blanding av mor og far i farger, han er veldig nysgjerrig og aktiv og han vil sloss med broren sin så fort han får sjansen. I tillegg har han, til tross for at han kom sist og er minst, fått for seg at det er han som skal beskytte familien. Derfor er han årvåken og aktiv i forhold til sin ”rolle” hele tiden. Men, storebror er god å ha. Når Torres trenger noen til å sjekke ut farer og hilse på andre større hunder, da er det storebror Casper, som er god å ha. Torres gjemmer seg bak mine ben, mens Casper bruker sine kommunikasjonsferdigheter, og blir venner med alle hunder, store eller små. Bak bena står lillebror og bjeffer, litt redd der han sitter. Men, når han kommer hjem, da mener han fortsatt at jobben som førsteforsvarer er hans. Casper på sin side er veldig rolig, det har han vært siden vi plukket ham ut, som den største med roligste i sitt kull. Han liksom forstår at broren har behov for mer oppmerksomhet, så han trekker seg litt rolig tilbake, trygg som han er på seg selv. Han er i tillegg bestemt, da han vet hva han vil. Om morgenen er de også svært ulike. Så fort noen i familien står opp, for å gjøre seg klar til skole eller arbeid, så er Torres med fra første stund. Casper derimot, han liker å ligge lenge, så han bryr seg faktisk verken om vi eller Torres er oppe. Torres derimot, må opp på rommet for å sjekke om ikke Casper skal stå opp snart, avhengig av storebror som han er.

Så langt jeg kan se er Chihuahua meget oppvakte hunder, de får med seg det meste og de har lyst til å oppleve det meste vi opplever. De har selvsagt også blitt et midtpunkt for alle i familien og er blitt glad i mange mennesker på relativt kort tid. At opphavet er vakthunder er lett å forstå, de minner faktisk også litt om lemurer av og til, når de er nysgjerrige og står på to ben. De var mellom 8 og 10 uker når vi fikk dem, og jeg tror at en del av tryggheten har de fått hos Laila på Gloxia. Hennes måte å tilnærme seg dyr og mennesker på har jeg stor respekt for og jeg føler meg veldig heldig som hentet våre hunder herfra.

I matveien spiser de for det meste tørrfor, selv om de gjerne vil teste det vi spiser også. Det blir litt kokt kylling i blant, samt tørkede oksestruper, som er det beste de vet. I matveien er de stabile, spiser jevnt og holder vekta. De elsker å gå tur, sommer som vinter. Vi er ute hver dag og går lange turer så ofte som mulig. Begge elsker det, og er som to gutter som oppdager den store verden hele veien. Jeg har ikke testet, men for meg virker det som om jeg kan løpe en mil med den daglig uten problem. Begge er også glade i snø, så selv i denne altfor lange vinteren koser de seg ute, opp til minus 7, over det blir det litt kaldt med lange turer.

Avslutningsvis så har Torres og Casper tatt en stor del av min og familiens hjerte, og de tas hensyn til som de familiemedlemmer de er blitt. Om kvelden havner de inntil deg i sofaen og når vaktinstinktet byttes ut med trygghet så havner de fort snorkende på rygg med bena spredd og nesa opp. Så, de har allerede rukket å komme langt under huden på deg.

Mvh

Morgan Andersen